Jeg skjønner nå at jeg har vært mitt sedvanlige, optimistiske jeg når jeg så for meg at jeg skulle ha tid til å kladde litt på et reisebrev i løpet av uka, og så sette meg ned på søndagen og bare gjøre siste finish før publisering. Helt siden vi landa i Kuala Lumpur (eller KL, som alle kaller det her) for ei uke siden har dagene blåst forbi i en virvelvind av nye inntrykk, nye mennesker, ny mat, nytt klima, nytt, nytt, nytt. Det er spennende og slitsomt og lærerikt og alt imellom. Vi er nok ikke helt akklimatisert enda heller, for varmen gjør at energien forsvinner ned i dusjsluket sammen med svetten. Jeg tror jeg skal være glad for at jeg ikke har hatt mål om mer enn én ny bloggpost i uka.
I see now that I was being my usual, optimistic self when I thought that I would have time to scribble on a draft for this travel letter during the week, and then sit down on Sunday to do the last finishing touches before pressing «Publish». Ever since we landed in Kuala Lumpur (or KL for short here) a week ago, the days have been a whirlwind of new impressions, new people, new food, new climate, new, new, new. It’s exciting and tiresome and enriching and everything in between. We’re probably not fully acclimated yet either, because the heat here makes the energy go down the shower drain along with the sweat. I’m glad the goal I’ve set for myself for posting on this blog is only once a week.
Det er behov i det tamilske distriktet her i Malaysia, så den tamilske menigheten i Klang er første stopp på reiseruta vår. Klang er litt som Ski – en by i utkanten av hovedstaden som venter på den store boomen i forbindelse med byggingen av ny og oppgradert togforbindelse. Den er også, som Ski, en by med.. hva skal vi si… estetisk forbedringspotensiale? Men der slutter likhetene. Som i hele Malaysia, er innbyggerne i Klang en sammensetning av mange kulturer som lever side om side. Her snakkes det tamil, kinesisk og engelsk i gatene med malay som språket som binder alle sammen. På feltet finner man stort sett ut hvem som bor bak neste dør basert på hva som befinner seg på utsiden. Er det røde lamper som henger fra taket? Kinesere. En hinduistisk gud som vokter inngangen? Indere. Et arabisk koranvers på veggen? Malayer. Ingenting? Hvem vet.
There’s a need in the Tamil field here in Malaysia, so the tamil congregation in Klang is the first stop of our trip. Klang is a little bit like Ski – a city on the outskirts of the capitol, waiting for a boom with the building of a new railway connection. As Ski, it also has… how to put it… room for improvement on the aesthetic side? That’s how far the similarities go, though. Like in all of Malaysia, the people living here are a mix of cultures living side by side. You can hear Tamil, Chinese and English on the streets along with Malay – the language that connects everyone. In the ministry you pretty much figure out who lives behind the next door based on what is outside of it. Red lamps hanging from the ceiling? Chinese. A hindu deity guarding the entrance? Indians. A verse from the Quran in Arabic hanging on the wall? Malays. Nothing? Could be anyone’s guess.
Det må være minst like mange biler som mennesker her, noe vi fikk erfare da vi på dag to skulle prøve å gå til Rikets Sal. På kartet ligger den ikke langt unna leiligheten vi leier. I praksis viste det seg at den totale mangelen på fotgjengerfelt her i byen gjorde turen dit mer hasardiøs enn vi hadde regna med. Vi har ikke prøvd å gjenta bragden på nytt. Det vi derimot har prøvd, er masse spennende mat. Vi jobber oss gjennom lista med frukt som er å få tak i her, prøver å spise indisk med høyre hånd som eneste redskap (som de lokale vennene gjør) og har rukket å bli introdusert for Klangs spesialitet «bak kut teh» – bokstavelig oversatt «kjøtt ben te». Folk kommer visstnok hit helt fra Singapore for å spise den! Malaysere er som asiater flest – lidenskapelig begeistret for sitt eget kjøkken, så vi gleder oss til å prøve flere lokale retter.
I’m confident there’s as many cars as there are people here, as we experienced on our second day, trying to walk to the Kingdom Hall. According to the map, it’s not far away from our accommodation. In reality, the total lack of pedestrian crossings in this city made the walk there more hazardous than expected. We have not tried to repeat that feat. What we have tried, on the other hand, is a lot of exciting food. We’re working our way through the list of local fruits, trying to eat Indian food using only our right hand (like the local friends do) and have already been introduced to a specialty of Klang – bak kut teh – literally meaning «meat bone tea». Supposedly people come here all the way from Singapore to eat it! Malaysians are like most Asians – very passionate about their food, so we’re looking forward to trying more local dishes.
Det fineste i Klang er, ikke overraskende, vennene. Menigheten har tatt så godt imot oss. Vi skjønner allerede nå at avgjørelsen om hvor vi skal bo til slutt kommer til å bli vanskelig når folk er så lette å elske. Til vårt første frammøte var vi litt sent ute og hadde ikke rukket å spise frokost (jeg regner med det nikkes anerkjennende der hjemme nå hos dere som kjenner meg godt), men da ble vi møtt av en eldre søster som fiska opp frokost til oss av veska. Vi har blitt tatt med på feltet, invitert hjem på lunsj, fått høre livshistorier og blitt kjørt hjem til døra av dem nærmest hver dag. De er begeistret når vi stotrer fram de få setningene vi kan på tamil og gir oss tips som gjør hverdagen her lettere for oss. De er blitt tanter og onkler, bestemødre og bestefedre, storesøstre og lillebrødre for oss, og er like glade for å tilhøre en internasjonal familie som vi er. Jeg tipper det blir med en tåre i øyekroken vi reiser videre til Ipoh neste mandag og mange flere venner i kontaktlista på telefonen.
Not surprisingly, the best thing about Klang is the brothers and sisters here. The congregation has been so welcoming. Deciding at the end of this where we will live is gonna be hard when people are this lovable. We were a little late to the first meeting for service that we attended and hadn’t had time to eat breakfast (those of you who know me well – I see you nodding in recognition), but an elderly sister came over, taking breakfast out of her bag that she’d brought for us. They’ve brought us out in service, invited us home for lunch, told us about their life and given us a lift home nearly every single day. They cheer us on when we try to use our shaky Tamil and give us advice that makes everyday life easier for us here. They’ve become our aunts and uncles, grandmothers and grandfathers, big sisters and little brothers, and they’re as happy as we are to be part of the same international family. My guess is that when we leave for Ipoh next Monday, it’ll be teary-eyed and with a lot more friends in our contact list.
Gjennom kikkerten 