Beklager for radiostillheten herfra! Vi er i god behold, men jeg kan dessverre ikke si det samme om Mac’en min. Den var, i den moderne teknologiens verden, gammel (ho som jobba i desken på den lokale Apple-sjappa kalte den en «vintage» modell), og har sannsynligvis slått seg av for aller siste gang. Så nå må bilderedigering og blogging løses på litt mer kreativt vis framover. Men målet framover er fremdeles én ny post i uka!
Sorry for the radio silence! We’re doing well, but the same can’t be said for my Macbook. In the modern world of technology it was considered old (tho woman working in the help desk at the local Apple shop called it a «vintage» model), and has probably powered off for the last time. Which means we’ll have to get creative about photo editing and blogging from now on. But the goal is still one new blog post a week!
I forrige innlegg hadde vi nettopp reist fra Klang. Nå har vi jammen meg reist fra Ipoh også. De har vært fantastiske steder på hver sine måter. Der Klang er en travel by i vekst i utkanten av hovedstaden, blir Ipoh av flere av de lokale kalt «et gamlehjem». Mange flytter dit når de pensjonerer seg, og den er ikke like hektisk som andre byer. Vi satte pris på å kunne være fotgjengere igjen uten å risikere livet, og at tempoet var ørlittegrann roligere. Ikke minst fordi vi hadde leid bil der og skulle ferdes i trafikken på «feil» side av gata. Vi lærte fort å forholde oss til filer som et løst begrep og at mopedister sikksakker mellom bilene med dødsforakt. At vindusviskerbryteren var på venstre side av rattet og blinklysbryteren på høyre festa seg derimot aldri helt hos meg, og skapte en del forvirring og komikk på vei inn og ut av rundkjøringer.
When I wrote the last blog post, we’d just left Klang. Now, we’ve already left Ipoh. Both places have been great in their own way. Klang is a bustling, growing city in the outskirts of the capitol, whereas Ipoh is referred to by many locals as an «old folks home». Many move there when they retire, and it’s not as hectic as other cities. We appreciated being pedestrians again without risking our lives, and that life there moved ever so slightly slower. Some of that appreciation came from the fact that we were renting a car while we were there and had to drive on the «wrong» side of the road. We quickly learned to see lanes as something relative and that people on mopeds zig-zag between cars like there’s no tomorrow. I also never quite got used to the control for the windshield wiper being on the left side of the steering wheel and the turn signal control on the right side, which caused some confusion and laughter through roundabouts.
Ipoh ligger mer innenlands enn Klang, og har frodige fjell, jungel og innsjøer i nærheten. I kjent malaysisk stil er det mye sliten arkitektur der, men i sentrum av byen har de i større grad vedlikeholdt og fortsatt å bruke byggene i kolonistil. Det er noe av det som drar turister dit, også fra utlandet, så vi følte oss ikke like ofte som vandrende enhjørninger. Vi koste oss med å utforske gatene i området der vi bodde, og det er nå utallige bilder av fargerike husrekker og gatekunst i mobilalbumene våre. Vi har blitt vant til å se skilt utenfor butikker på minst to-tre språk: malay, kinesisk og tamil, noen ganger arabisk også. Det er lett å bli språkforvirra i Malaysia, og det til tross for at vi verken snakker tamilsk, malay eller kinesisk. Men stort sett alle snakker engelsk, eller rettere sagt manglish – en hybrid mellom engelsk og de andre språkene som snakkes her. Vi kommer til å savne å høre «lah» på slutten av annenhver setning («You hungry? I thought you had dinner already?» «No, got no time to eat lah.») og «can» i stedet for «ja» eller «ok» («Is it okay if I sit here?» «Can, can!»).
Ipoh is in the inland, and is surrounded by lush mountains, jungel and lakes. Like in all of Malaysia there is a lot of worn buildings there, but in the city centre they’ve preserved and still use most of the colonial style buildings. That attracts tourists, also from abroad, which helped us feel less like walking unicorns. We loved exploring the streets in our neighborhood, and now our phone albums are filled with photos of colorful rows of houses and street art. We’ve gotten used to seeing shop signs with information in two or three languages: Malay, Chinese and Tamil, sometimes even in Arabic. It’s easy to get confused with all the languages here, although we don’t really speak Tamil, Malay or Chinese. But pretty much everyone here speak English, or, that is, Manglish – a hybrid between English and the other languages spoken here. We’ll miss hearing «lah» at the end of a sentence («You hungry? I thought you had dinner already?» «No, got no time to eat lah.») and «can» being used as «yes» or «okay» («Is it okay if I sit here?» «Can, can!«).
Noe av det vi kommer til å savne mest fra Ipoh er åpenbart vennene vi fikk der. Den tamilske menigheten der er omtrent like stor som i Klang, rundt 90 forkynnere, og har ønsket oss velkommen med åpne armer. Uavhengig av hvor mye de har å rutte med, har brødrene og søstrene vist oss rundt i byen, invitert oss på mat og passa på at vi har hatt alt vi trenger. De var så gode og omsorgsfulle, selv om mange har mye i bagasjen, sliter økonomisk og blir utsatt for systematisk rasisme i samfunnet. En av de vi kommer til å savne mest er Radha (heretter kun kalt «onkel»), en 75 år gammel bror i menigheten som nærmest holdt oss i hånda fra vi kom til vi dro. Han henta oss på bussterminalen da vi ankom Ipoh, guida oss til Rikets Sal, frammøtestedene og det lokale kjøpesenteret, tok oss med til de beste spisestedene og fortalte oss om Malaysias historie. Onkel er et oppkomme av historier og visdom, og deler dem med en varme og ydmykhet som gjør at man vil putte ham i lomma og ta ham med hjem.
One of the things we’ll miss most in Ipoh is of course the friends we made there. The Tamil congregation there is more or less the same size as Klang South Tamil, roughly 90 publishers, and they all welcomed us warmly. No matter how little they own, the brothers and sisters willingly showed us around town, invited us for a meal and made sure we had everything we needed. Even though many of them have had a rough life, are struggling financially and are subject to systemic racism in their own country, they were so lovely and caring. One person that we will miss in particular is Radha (hereby only referred to as «Uncle»), a 75 year old brother in the congregation who carried us in his arms, so to speak, from the day we came to the day we left. He picked us up at the bus terminal when we arrived, guided us to the Kingdom Hall, the places where they had the meetings for service and the local mall, took us to the greatest restaurants and told us about the history of Malaysia. Uncle is a treasure trove of stories and wisdom, and the warm and humble way he shares them in makes you want to stuff him in your pocket and bring him home with you.
Onkel og en annen familie fra den engelske menigheten tok oss med til Cameron Highlands, et område som ligger oppe i fjellet ca. halvannen time fra Ipoh. På grunn av høydemeterne er det svalere der, og de frodige fjellsidene gjør det ideelt å dyrke frukt, grønnsaker og te. Der fikk vi smake på «susu»-mais («melkemais», en type hvit, supersaftig mais som ikke trenger å kokes), lokale jordbær og pasjonsfrukt rett fra busken. Vi var på besøk på teplantasje og lærte om prosessen fra innhøsting til innpakking. Før omvisningen i produksjonslokalet begynte, sa guiden vår: «Gå rett over til bygningen. Ikke gå til høyre, for der er det mye trafikk på området og vi vil ikke at dere skal bli påkjørt. Og ikke gå bak bygningen, der er det en tiger.» Vi har for ordens skyld ikke kommet over noen tigre enda, men det hender urbefolkningen i jungelen, «orang asli», får dem tett på når en sulten tiger streifer nær bosetningene deres for å ta en geit eller to.
Uncle and another family from the English congregation took us to a place up in the mountains, Cameron Highlands, about 1 1/2 hours drive from Ipoh. The altitude makes it a lot cooler than Ipoh, and the lush mountain sides are ideal for growing fruit, vegetables and tea. We tasted «susu» corn («milk corn», a white, juicy type of corn that you can eat raw), local strawberries and passion fruit picked from the plant. We visited a tea plantation and learned about the entire process of making tea, from growing it to packing it. Before the tour of the production area started, our tour guide announced: «Go straight to the production building. Don’t turn right, as it leads to a trafficked area and we don’t want anyone to get hit by a car. Also, don’t go behind the building. There’s a tiger there.» Just to be clear, we have still not met any tigers, but the natives living in the jungle, the «orang asli», sometimes see them when a hungry tiger strays close to their settlements to grab a couple of their goats.
Vi gråt en liten skvett på mandag formiddag da vi vinka farvel til onkel som hadde kommet ens ærend for å sende oss trygt av gårde. Etter å ha tilbrakt to sprengfulle uker i Ipoh dro vi til Penang for å debrife og ha litt «ferie». Her, ikke langt unna grensa til Thailand, yrer det av turister og expats. Vi har brukt dagene til å sove ut, loffe rundt i gatene i Georgetown og gå opp Penang Hill. Og nå sitter vi plutselig her og er på vår siste kveld i Malaysia. Lufta ute er regntung og tjukk av røkelse fra buddhistfestivalen nedi gata. Vi lurer på om vi kommer til å få trøbbel med å sovne siden livemusikken derfra har starta opp og jaller gjennom nabolaget, som den har gjort de siste kveldene. Eller kanskje blir det sommerfugler i magen som ikke lar oss sove. Tanken på at vi skal til et nytt land i morgen er litt fjern. Akkurat nå fyller Malaysia alle sansene, inntrykkene fra de siste fem ukene renner over, selv med noen roligere dager her i Penang bak oss. Kanskje er det greit at vi skal sitte fem timer på flyet til Taiwan, kanskje rekker vi å gjøre mer plass til nye inntrykk før vi lander. Uansett hva som venter de neste ukene, har Malaysia vært Malaysia, og det har vært utrolig.
We cried a little bit this Monday morning as we waved goodbye to Uncle. He’d come just to see us off safely. After two packed weeks in Ipoh, we headed to Penang to debrief and chill out. Not far away from the border to Thailand, this place is teeming with tourists and expats. We’ve spent our days here sleeping in, walking the streets of Georgetown and hiking up Penang Hill. And now, suddenly, it’s our last night in Malaysia. The air outside is heavy with rain and the incense burning at the buddhist festival down the street. We’re wondering whether we’ll be able to fall asleep because of the live music coming from there, ringing throughout the neighborhood like it has for the past few evenings. Or maybe it’ll be the butterflies in our stomach keeping us awake. The thought of going to another country tomorrow feels a bit hazy. Right now, Malaysia saturates all of our senses, the experiences we’ve had the past five weeks spilling out, even after some lazy days here in Penang. Maybe a five hour flight to Taiwan tomorrow isn’t so bad, maybe it’ll help us make room for new impressions. No matter what awaits us the next weeks, Malaysia has been Malaysia, and it has been wonderful.
Gjennom kikkerten 