I år 1517 seilte et skip med portugisere langs kysten av Øst-Kina. De fikk øye på noe som visstnok fikk dem til å utbryte: «Ilha Formosa!» – «Den vakre øya!». Over 500 år senere har vi tatt turen til stedet de seilte forbi – Taiwan. Lille, fjellrike Taiwan som har vært kasteball mellom kolonimakter i århundrer, bobleteens hjemland og verdens største produsent av mikrochiper. Her finner man både millionbyer og landlige områder fylt av rismarker, nabolag som bærer preg av tidligere japansk styre og et titalls forskjellige grupper av urbefolkning. Det er mandarin og taiwanesisk i gatene, ananaskaker og fersk dragefrukt, templer for både Buddha og Matsu, og mange, mange nydelige mennesker.
In the year 1517 a Portuguese ship sailed along the coast of East China. The crew spotted something that supposedly made them say: “Ilha Formosa!” – “The beautiful island!”. Over 500 years later we’ve travelled to the place the ship passed – Taiwan. Little, mountainous Taiwan, who has been fought over by colonizers for centuries, home of bubble tea and the world’s biggest producer of microchips. Here you can find big cities and rural areas dotted with rice fields, neighbourhoods influenced by a former Japanese government and tens of different native tribes. The streets are laced with Mandarin and Taiwanese, pineapple cake and fresh dragon fruit, temples for both Buddha and Matsu, and so many lovely people.
Første stopp på Taiwan-turneen har vært Yuanli, en «liten» by på vestkysten av øya med cirka 30.000 innbyggere. Da vi landa på Taiwan Taoyuan internasjonale lufthavn på kvelden søndag 6.oktober stod et par fra menigheten, Natsumi og Fang Zheng, og venta på oss. Siden da har vi blitt tatt så godt vare på at vi knapt har fått lov å bruke en taiwansk dollar. Menigheten i Yuanli er liten, 33 forkynnere, og over halvparten av dem er venner som har flytta til menigheten for å hjelpe til. Det var som å komme til en stor familie der alle hadde meldt seg til å ta vare på gjestene fra Norge. Vi har blitt tatt med på sightseeing, bibelstudier, restauranter, handleturer og vennebesøk. Første halvdel av uka bodde vi hos to pionersøstre, Jia Yao og Huei Lu, som ble som storesøstre for oss. Resten av uka bodde vi hos Natsumi og Fang Zheng. Det har gått i en blanding av engelsk, mandarin, Google Translate og kroppsspråk, med store doser latter. Jeg tror ikke vi kom oss tidlig i seng en eneste kveld.
The first stop on our Taiwan tour was Yuanli, a “small” town counting roughly 30 000 inhabitants on the island’s west coast. When we landed at Taiwan Taoyuan International Airport on the night of October 6, a couple from the congregation, Natsumi and Fang Zheng, were waiting for us. Since then, we’ve been pampered to the point of hardly getting to spend a single Taiwanese dollar. Yuanli congregation is small, only 33 publishers, and over half of them are brothers and sisters who have moved there to help out. It was like coming to a big family where everyone had volunteered to take care of the Norwegian guests. They’ve taken us sightseeing, to their Bible studies, to restaurants, grocery shopping and to visit friends. The first half of the week we stayed with two pioneer sisters, Jia Yao and Huei Lu, who became our big sisters. The rest of the week we stayed with Natsumi and Fang Zheng. We’ve used Mandarin, English, Google Translate and body language with a healthy dose of laughter. I don’t think we managed to go to bed early a single evening.
På onsdag ble vi henta av ekteparet Ji og en yngre bror i menigheten som tok oss med for å se nabobyen, Miaoli. Bror Ji er en eldre, trofast bror som «alle» i Taiwan vet hvem er. På sine yngre dager satt han 11 år i fengsel for troen sin, en opplevelse han deler med mange andre brødre fra den eldre garden her på øya. I dag har Taiwan et relativt velfungerende system for alternativ tjeneste for militærnektere, så yngre brødre får jobbe på offentlige arbeidsplasser som f.eks. sykehjem og institusjoner for psykisk utviklingshemmede. I Miaoli ble vi tatt med til et vennepar av ekteparet Ji, Xuexian og Lili, som serverte oss nystekt brød og taiwansk te. Taiwanere tuller ikke med tetradisjonene sine, og deler gjerne framgangsmåten for å få frem det beste i teen. Vi måtte selvfølgelig også prøve melkeboblete og annen lokal mat der i byen, så vi gikk ikke mye sultne den dagen.
On Wednesday, The Ji’s and a younger brother in the congregation took us to see the next town over, Miaoli. Brother Ji is a faithful, elderly brother, and seemingly “everyone” in Taiwan knows who he is. In his younger days he spent 11 years imprisoned for his faith, alongside many other elderly brothers here on the island. Today, Taiwan has a relatively well functioning system for alternative service for conscientious objectors, so younger brothers can work at public workplaces like care homes and homes for the mentally disabled. The Ji’s took us to a couple they know well in Miaoli, Xuexian and Lili, where we were served freshly baked bread and Taiwanese tea. The Taiwanese aren’t kidding around when it comes to their tea traditions, and are more than willing to share how to make the flavours of the tea shine. Of course, we had to try bubble milk tea and other local dishes too while in town, so we definitely didn’t go hungry.
En annen dag tok to søstre oss med til en fjellandsby, Sanyi, som tilhører distriktet til Yuanli menighet. Der er mange i lokalbefolkningen av Hakka-folket, og man kan også se den japanske innflytelsen på bebyggelsen der. Vi fikk smake på en spesialitet, lei cha, som må være verdens sunneste drikke. Man starter med å knuse teblader i en stor morter, og har så i en miks av nøtter og frø som knuses sammen med teen. Til slutt blander man inn et grønt pulver som er laget av trettito (!) forskjellige belgfrukter. Halvparten av miksen blandes med kokende vann og poppa ris til en varm te, og resten knuses med isbiter og litt søtning til en iskrem. Nydelig!
Another day, two sisters brought us to a village in the mountains, Sanyi, a part of Yuanli congregation’s territory. Many of the locals there come from the Hakka tribe, and several of the buildings are built in Japanese style. We tried lei cha, a local specialty which surely must be one of the healthiest drinks you can find. You start by crushing tea leaves in a big mortar, and then add a mix of nuts and seeds and crush it with the tea. Then you add a green powder made from thirty-two (!) different legumes. Half is mixed with boiling water and puffed rice to make a tea, the rest you blitz with ice cubes and a bit of sweetener until it becomes ice cream. Tasty!
Noe av det artigste med å bo hjemme hos venner er å få en liten smakebit på hvordan hverdagslivet på det stedet er. Hvem hadde for eksempel trodd at søppeltømming kunne være sosialt? En kveld fikk jeg bli med ut og se ritualet som søppeltømming må kunne sies å være her (i hvert fall i forhold til Norge). Der vi i Norge slenger posene våre i dunker (kanskje noe må kjøres til en resirkuleringscontainer i nærheten) og ikke tenker så mye mer på saken, er det å kvitte seg med avfallet sitt i Taiwan et mye tettere samspill mellom beboer og renovasjonsvesen. Hvert nabolag har fått en tildelt tid for når avfall kan leveres. Når man hører lyden av Tekla Bądarzewska-Baranowskas «A Maiden’s Prayer» nærme seg, må man bare slippe det man har i hendene og komme seg ut – søppelbilen er på vei! Folk yrer ut av hus og leiligheter med søppelet sitt ferdig sortert, noen kledd i pysj, andre fremdeles i dressbukser etter jobb. Det er pappesker, matavfall, ødelagte gulvvifter, glass og metall – alt som skal kastes blir med. Fortauskanten nedover gata blir møtepunktet for alle som venter på at søppelbilen skal komme, og det utveksles kjappe hilsener og litt sladder mellom flere. Men det er når søppelbilen er her at renovasjonsballetten setter i gang. To biler kjører sakte gjennom gata med svære dunker bakpå dedikert til forskjellige typer søppel. Idet bilen passerer, myldrer beboerne bort til baksiden av bilen (i kø, selvfølgelig, vi er i Øst-Asia) og kaster søppelet sitt i riktig dunk, assistert av de to søppelmennene som står på hvert sitt hjørne av lasteplanet. Hele seansen tar ikke mer enn et minutt, kanskje to, men alle vet hvor de skal være til riktig tid, som en godt innøvd koreografi. Når bilene har passert og søppelet er avlevert, er showet over. Flere naboer vinker farvel til hverandre, «jeg må inn til middagen!», og noen sekunder senere er gata stille igjen.
One of the greatest things about staying with friends is that you get a little taste of what everyday life in that place is like. Who knew something like garbage disposal could be so entertaining? One night I joined in on the ritual that garbage disposal is here (at least compared to Norway). In Norway, we throw the trash in the containers outside our house (maybe a few things needs to be taken somewhere else for special recycling) and that’s more or less all there is to it. In Taiwan, getting rid of your trash requires a much closer collaboration between you and the Waste Management. Every neighbourhood is given a specific time slot for when waste will be collected. When you hear the sound of Tekla Bądarzewska-Baranowska’s «A Maiden’s Prayer» getting closer, you need to stop what you’re doing – the garbage truck is on it’s way! People are teeming out of their houses and apartments, their waste already sorted, some in their pyjamas, others still in their best work attire. There are cardboard boxes, food waste, broken floor fans, glass and metal – everything you’re getting rid of, you bring. The sidewalk running down the street becomes a meeting place for everyone waiting for the garbage truck to arrive. Some neighbours exchange hellos or some quick gossip. But it’s when the garbage truck arrive that the real performance starts. Two trucks drive slowly down the street with different kinds of big recycling containers in the back. As the trucks pass, everyone hurry (politely, and in line – after all, we’re talking about East Asia) to the back and throw their waste in the correct containers, with a little help from the two garbage collectors who stand on each corner, if needed. The whole thing takes no more than a minute or two, but everyone knows their time and place, just like a well rehearsed choreography. When the trucks have passed and the waste is disposed of, the show is over. Several neighbours wave goodbye to each other, “I need to get back to making dinner!”, and a few seconds later the street is quiet again.
Siden Yuanli by og menighet er så små sammenligna med de andre byene og menighetene vi skal besøke, tenkte vi at det holdt med ei uke der. Aiaiai, den uka gikk altfor fort. Vennene har prøvd å gi oss så mye som mulig på de sju-åtte dagene vi var der, så det virka helt absurd da vi på den siste kvelden vår i byen snakka om at vi ei uke tidligere hadde vært fremmede for hverandre. Da vi ble kjørt til neste stopp på mandag (for de kjørte oss selvfølgelig, ikke snakk om at vi skulle ta toget) føltes det som om vi sa hadet til familien vår, og vi vurderte å spørre om vi ikke bare kunne bli med tilbake til Yuanli i stedet for å bli igjen i den skumle storbyen. Men er det noe den turen her lærer oss, er det at for hvert nytt sted vi kommer til, venter det ny familie. Hjertet utvides i rekordfart, og det at det gjør vondt å reise fra et sted betyr mest av alt at det var fint å være der. Så nå er vi i gang med ny hjerteutvidelse i Taiwans nest største by – Taichung.
We thought one week in Yuanli would be enough, seeing as both the town and the congregation are much smaller than the other places we’re visiting. Oh, how wrong we were. The brothers and sisters really have given their all in those seven or eight days we stayed there, so the thought of us being strangers to each other only a week ago seemed absurd when we talked about it on our last evening there. When they took us to the next stop on our tour on Monday (of course they offered to give us a ride, us taking the train was out of the question) it felt like saying goodbye to our family, and we considered asking whether we could just go back with them to Yuanli instead of staying behind in the scary big city. But if it’s one thing this trip is teaching us, it’s that every new place we go, there is a new family waiting for us. Our hearts are expanding at record speeds, and the fact that leaving a place hurts is actually just a sign of how much we loved it there. So now we’re doing some serious heart expansion again in the second biggest city in Taiwan – Taichung.
Gjennom kikkerten 