Nǐ hǎo fra storbyen! Her i Taichung suser dagene av gårde som mopedene utenfor soveromsvinduet vårt. Søppelbilenes «A Maiden’s Prayer», susinga fra air condition-vifter og kjenningsmelodiene i de forskjellige hjørnekioskene begynner å bli lydsporet til livet vårt. Det er aldri stille i en by med 2,8 millioner mennesker. Vi bor hos to søte, biologiske søstre fra Japan i leiligheten deres, midt i en av de travleste gatene i nabolaget. Rett utenfor døra her finner man det meste: små restauranter, mopedverksteder, fruktmarked, bobletesjapper, tippekiosker med vinkende lykkekatter på disken og butikker som har tørka sjøhester og skilpaddeskall på store glass (vi har ikke spurt noen hva de brukes til enda). Det er rart hvor fort man blir vant til de tingene som virka så utrolig eksotisk i begynnelsen. Men jeg stopper fremdeles opp av synet av enslige, røde lamper på kveldstid, en hel filmscene i seg selv.
Nǐ hǎo from the big city! Here in Taichung the days fly by like the motorbikes outside our bedroom window. The garbage trucks’ «A Maiden’s Prayer», the whirring from aircons and the jingles at the different convenience stores are becoming the soundtrack of our life. A city with 2,8 million people is never quiet. We’re staying with to sweet, biological sisters from Japan in their apartment, smack in the middle of one of the busiest streets in this neighborhood. There’s almost nothing you can’t find right outside our doorstep: small restaurants, motorbike repair shops, fruit stalls, bubble tea shops, lottery shops with waving lucky cats on the counter and stores selling dried sea horses and turtle shells in big glass jars (we haven’t asked anyone what they’re used for yet). It’s funny how quickly you get used to the things that seemed so exotic in the beginning. But the sight of a single, red lamp at night still stops me in my tracks, like watching a scene from a movie.
Zhongke menighet er en fin-fin gjeng. Gjennomsnittsalderen er lav og østrogenet dominerer – i en menighet på rundt 80 forkynnere er det bare 17 brødre. Mange er som oss: søstre som vil hjelpe til på et sted med større behov. De har kommet fra Korea, Japan, Storbritannia og Sør-Afrika, og har med liv og lyst kasta seg inn i utfordringen med å lære seg kinesisk. Flere kommer hit på stipend og tar ett eller flere semestre med kinesiskstudier på deltid på et universitet eller språksenter. Vi lar oss stadig imponere over hva noen av dem har lært seg i løpet av bare et par år, men prøver å huske at det å sammenligne seg med andre stort sett er drepen på motivasjonen, og at det er mye læring bare å bo i et land der språket snakkes. Både i Malaysia og her i Taiwan har vi prøvd å plukke opp noen ord og fraser. Det går litt i rykk og napp. Én dag føler man seg i siget og flesker til med et gebrokkent «Bù hǎo yìsi! Yǒurén zài ma?» («Unnskyld? Er noen hjemme?») på ei dør ute i forkynnelsen (i trygg nærhet til den kinesisktalende feltpartneren sin, selvfølgelig). Andre dager lurer man på om man husker sitt eget navn i all forvirringa. Da kjøper man en boblete og tenker at morgendagen sikkert blir bedre.
Zhongke congregation is such a fun crowd. The average age is low and estrogen is high – only 17 out of around 80 publishers are brothers. Many are like us: single sisters wanting to serve where the need is greater. They’ve come from Korea, Japan, the UK and South Africa, and have wholeheartedly taken on the challenge of learning Chinese. Several of them are here on a scholarship and do one or more semesters of part-time Chinese studies at a university or a language center. Time and time again we’re blown away by how much some of them have learned in only a couple of years. We try to remind ourselves, though, that comparing yourself with others usually does no good for your motivation, and that it’s easier to learn when you live in a country where you’re surrounded by the language. We’ve tried to pick up a few words and phrases both in Malaysia and here in Taiwan. Not gonna lie, it can be a challenge. One day you might feel real good about yourself and pull out a broken «Bù hǎo yìsi! Yǒurén zài ma?» («Excuse me? Are anybody home?») when you’re out in service (standing right next to your fluent Chinese-speaking partner, of course). Other days you’re just flat out tired and confused, trying to recall your own name. That’s when you go buy a bubble tea and hope that tomorrow will feel better.
Området menigheten forkynner i er enormt, og vennene stiller villig opp på frammøtene, som stort sett holdes ute i distriktet. Det er en ganske artig blanding av by og bygd – både kjempehøye, hypermoderne bygninger og mindre landsbyer med trange gater. Forrige helg forkynte vi i et område ikke langt unna flyplassen her i byen. På morgenen stod vi på stand i en park med en kjempelang løpe- og sykkelbane. Det var et eller annet arrangement der den dagen, så det var deltakere i trange sykkelshortser så langt øyet kunne se. Det er visst ikke bare i Norge folk er bitt av løpebasillen. Etter standvakten gikk vi fra hus til hus et par kvartaler bortenfor. Husene der ble bygd på 40-, 50-tallet for å huse Kuomintang-soldatene som kom fra Kina for å kaste ut japanerne som hadde okkupert Taiwan i flere tiår. Det finnes mange sånne gamle militærlandsbyer rundt om i Taiwan, ganske mange fraflyttede, men noen fremdeles bebodd. Vi er jo godt kjent med Norges krigshistorie fra det 19.århundre, men her er det mye nytt å lære. Til tross for grusomhetene som har utspilt seg i Taiwan opp gjennom årene, er folket her så utrolig vennlige og hjelpsomme. Det er umulig å ikke like dem.
The area that the congregation covers is enormous, and the brothers and sisters willingly come to the meetings for field service, usually held out in the territory. It’s a pretty interesting mix of city and slightly more countryside areas – there’s high, hypermodern buildings and small villages with narrow streets. Last weekend we were preaching in a neighborhood close to the city’s airport. In the morning we did cart witnessing next to a running and cycling track in a park. There was some kind of event there that day, so it was full of runners in tight spandex. Looks like Norwegians aren’t the only ones obsessed with running. After our shift by the cart we did house-to-house preaching a couple of blocks over. The houses there were built in the 40’s and 50’s to provide housing for Kuomintang-soldiers coming from China to overthrow the Japanese, who had occupied Taiwan for decades at that point. There’s a lot of old, military villages like that around Taiwan. A lot of them are abandoned now, but a few still have people living there. We’re fairly familiar with Norway’s war history throughout the 20th century, but here we have a lot of new things to learn. Despite the hardships the Taiwanese people have lived through, they are incredibly friendly and helpful. You can’t help but love them.
Selv om livet i storby kan være hektisk, byr det også på muligheter som ikke finnes på bygda. Vi har kost oss med å besøke både den årlige jazzfestivalen her i Taichung og botanisk hage. Jazzfestivalen viste seg å være en utrolig hyggelig affære. Den arrangeres i en av byens store parker, og er åpen og gratis for alle. Vi var der på festivalens siste kveld med en gjeng fra menigheten, og skjønte fort at det er en skikkelig folkefest. Det var stappfullt i gatene og den store plenen foran scenen var tapetsert med folk på pikniktepper. Familier, par, vennegjenger – stort sett alle hadde med seg mat og drikke, bærbare lykter og campingbord. Det var barn som hadde sovnet på foreldrenes fang til lyden av frijazz (da er man trøtt) og ungdommer som hadde kommet mest for stemningen som satt i ring og gamet på mobilene sine. Det var bråkete og urbant og deilig. Besøket på botanisk hage noen dager senere var sånn sett den rake motsetningen. Det er noe med å komme inn i en enorm, grønn lunge midt i en by og la seg fascinere av alt som gror og lever der. Taiwan er varmt og fuktig, med andre ord – frodig. Det er monsteraer som gror vilt her i størrelser som planteeiere i Norge kun kan drømme om og trær som Emma skjønte var de samme som de solgte i små potter på Hageland rundt juletider. Vi gikk inn i det enorme drivhuset og ooh-et og aah-et over fosser og mose og pilgiftfrosker, og hadde det helt strålende.
Even though life in the big city can be hectic, it also offers activities not easily found in the countryside. We enjoyed visiting both the yearly jazz festival here in Taichung and the local botanical garden. The jazz festival turned out to be such a gem. It’s held in one of the big parks downtown and is open and free for all. We went there on the last evening of the festival with a group of friends from the congregation, and got the feeling the whole city was there. The streets were teeming with people, and the big field in front of the stage was plastered with people on picnic blankets. Families, couples, groups of friends – almost everyone had brought food and drinks, portable lamps and picnic tables. Children had fallen asleep on their parents’ laps to the sound of free jazz (imagine how tired they must’ve been) and teenagers sat in circles, gaming on their phones, probably mostly there for the atmosphere. It was noisy and urban and great. In that sense, visiting the botanical garden a few days later was on the other end of the spectrum. There is something about entering a big, green lung in the middle of a city and just breathing in everything that grows and lives there. Taiwan is hot and humid – in other words, lush. Monsteras grow in the wild here, the size only something a Norwegian plant-lover could dream of, and we passed trees that Emma realized is the same kind as the ones they sell in small pots back home around Christmas time. There was also a huge greenhouse where we ooh-ed and aah-ed over waterfalls and moss and poison dart frogs and generally just had a glorious time.
Tro det eller ei, men vi er godt over halvveis i turen vår, og neste uke drar vi til den siste menigheten vi skal besøke – Øst menighet i Kaohsiung. Det virker som et halvt liv siden vi reiste fra Norge, så mange har inntrykkene vært. Det er helt fantastisk å få være på et eventyr som det her, men vi har begge slått fast at ingen av oss hadde trivdes som profesjonelle reisebloggere. Vi begynner å kjenne på savnet etter noe stabilt. Å leve i koffert i mange uker, sove i senger av mildt sagt varierende kvalitet, uten så mange muligheter til å lage mat selv eller å ha et sted å komme HJEM til der man kan hvile ordentlig… Vi har definitivt fått fornyet respekt for alle de som reiser i kretstjenesten. Men vi vet at det bare er midlertidig, så vi skal kose oss med lofferlivet i noen uker til før det er over. Kanskje tenker vi om ikke så lenge, når vi sitter i vår egen leilighet et eller annet sted: «Skulle ønske vi var på tur igjen med bare en koffert å dra på.»
Believe it or not, but we’ve already passed the midway point of our trip. Next week, we go to the last congregation on our list – East congregation in Kaohsiung. It seems like half a lifetime since we left Norway, having experienced so much during these weeks. This adventure is amazing, but we’re both sure that we would not enjoy being professional travel bloggers. The feeling of wanting something more stable is starting to creep in. Living out of a suitcase for weeks on end, sleeping in beds of wildly different quality, not really having the option to cook for ourselves, or having a place to come HOME to where we can truly rest… We definitely have renewed respect for those travelling in the circuit work. But we know it’s all temporary, so we’re gonna enjoy this vagabond life a few more weeks before it’s over. Maybe in the close future, we’ll be sitting in an apartment of our own somewhere, thinking: «I wish we were out travelling again with nothing more than a suit case.»
Gjennom kikkerten 