Ah, Kaohsiung! Den største byen sør på øya, stadig i rivalisering med Taichung om å være Taiwans nest største by. Havnebyen Kaohsiung, som før produserte nesten alt sukkeret i landet, som nå er kjent for å være en turistmagnet med trekkplastere som Lotusdammen, kule museer og øyas største kjøpesenter. Vi har ikke fått med oss noen av de tingene, haha! Vi har vært opptatt med å teste hverdagen i Kaohsiung i nabolaget Sanmin.
Oh, Kaohsiung! The largest city in the southern part of the island, constantly rivaling Taichung for the title of Taiwan’s second biggest city. Kaohsiung, the harbor city, which used to produce almost all of the sugar on the island, but is now a tourist magnet because of places like Lotus Pond, cool museums and the island’s biggest shopping mall. We haven’t seen any of those, haha! We’ve been busy trying out an everyday life in Kaohsiung in the neighborhood of Sanmin.
Et amerikansk misjonærpar i menigheten vi har besøkt skulle tilbake til USA i noen måneder, og hadde tilbudt oss å bo i hjemmet deres mens de var borte. Så nå har vi vært på hils med naboene på huset, gått ut med vårt eget søppel til lyden av «A Maiden’s Prayer» (den melodien kommer til å hjemsøke meg) og funnet ut hvilken av de nærmeste matbutikkene som har best utvalg. Da vi kom inn i leiligheten første gang og oppdaga at de hadde både stekeovn, tregulv og kniv og gafler følte vi oss både overlykkelige og veldig «europeiske», med litt bismak, på samme tid. Det er så fantastisk morsomt å teste nye matretter og bli kjent med nye kulturer på tur, men vi har til slutt kommet til erkjennelsen at vi også savner gulost, dusjforheng og gode madrasser. Vi vil så gjerne være fleksible og tilpasningsdyktige, men livet i det store utland gjør en kjent med ens egne begrensninger. Emma har drømt om lasagne siden Malaysia, og vi har begynt på en liste over hva vi vil ta med oss av ting og tang fra Norge når vi flytter østover. Men vi har også landa på at det er HELT OK. Det går an å savne brødskive og likevel trives i Asia.
There’s an American missionary couple in the congregation we’ve visited who were going back to the States for a couple of months. Before we arrived they’d offered us to stay in their home while they were gone. So now we’ve been greeting the neighbors in the hallway, throwing out our own trash to the sound of “A Maiden’s Prayer” (that melody is going to haunt me) and figured out which of the closest supermarkets have the best selection. When we entered the apartment for the first time and realized they had an oven, wooden floors and cutlery, we felt both elated and very “European” (not necessarily in a good way) at the same time. We so, so love testing out new dishes and getting to know new cultures on this trip, but in the end we’ve realized we also miss cheese, shower curtains and comfortable mattresses. We really want to be flexible and willing to adapt, but life abroad really reveals your limitations. Emma has been dreaming of lasagna ever since Malaysia, and we’ve already started to write a list of things we wanna bring from Norway when we move to the East. But we’ve come to the conclusion that that’s PERFECTLY OKAY. You can miss having a slice of bread and still enjoy living in Asia.
Før vi dro til Kaohsiung, sa alle taiwanere som hørte at vi skulle dit: «Der er det kjempevarmt!». Vi syns det hadde vært ganske varmt på de stedene vi allerede hadde besøkt, så vi forberedte oss mentalt på å smelte bort til en pytt ved ankomst. Vel, to ting skulle vise seg å gjøre Kaohsiung til en overraskende temperert by å besøke. Den ene er ganske logisk: det har bikka november, så det er snart «vinter» og temperaturen er på vei ned noen grader. Den andre er noe vi ikke hadde forventa: tyfon. Et par dager etter ankomsten i byen, begynte det å tikke inn meldinger fra venner både i menigheten og utenbys: «Det er meldt tyfon på torsdag! Kjøp inn mat og vann til to-tre dager og hold dere inne!». Nå er vi jo ikke helt ukjent med uvær fra Norge, men det var sånn passe absurd å gå inn på værmeldinga og se en tyfon på vei med estimert bane rett gjennom Taiwan. I nyhetene var det meldt at Kong-rey kunne bli den største tyfonen som traff øya på rundt 30 år. Heldigvis dabba den litt av i styrke før den traff land, så den gjorde ikke så store skader som frykta. Vi gikk klar av det verste i Kaohsiung og hadde kun et par dager med regn og kraftige vindkast, trygt installert i leiligheten med fullt kjøleskap. Skoler og arbeidsplasser var stengt, feltet var avlyst. «Tyfonferie», som det kalles her.
Before going to Kaohsiung, all Taiwanese who heard we were going there commented: “It’s SO hot there!”. We felt like all the places we’ve visited so far have been pretty hot, so we mentally prepared to melt away when we arrived. Actually, two things gave Kaohsiung what turned out to be a pretty tempered climate while we were there. The first one is pretty logical: it’s already November, so “winter” is on the way and the temperature is dropping a few degrees. The other one we did not expect: typhoon. A couple of days after arriving, messages started coming in from friends in the congregation as well as out of town: “There’s a typhoon hitting on Thursday! Stock up with food and water for a couple of days and stay inside!”. We’re not completely unfamiliar with hefty weather in Norway, but it was pretty absurd to check the weather forecast and see a typhoon heading straight for Taiwan. In the news it said that typhoon Kong-rey could become the biggest typhoon to hit the island in around 30 years. Fortunately, it reduced in strength before hitting land and didn’t wreak as much havoc as expected. Kaohsiung escaped the worst, so we only saw rain and strong winds for a few days, safely cooped up in our apartment with a fully stocked fridge. Schools and work places were closed, preaching was canceled. “Typhoon holiday”, as they say here.
De dagene vi ikke har hatt tyfonferie har vi stort sett tilbrakt med brødrene og søstrene. Sanmin Øst menighet er omtrent på samme størrelse som Zhongke menighet i Taichung, ca. 75 forkynnere. Vi ble godt tatt imot og tatt vare på. Flere enn forventa snakka litt engelsk, resten ble godt kjent med Google Translate. Inntrykket vårt av taiwanere har holdt seg – de er utrolig vennlige og gavmilde. Stadig vekk kom noen bort til oss på møtet med en liten gave, eller vi ble invitert på lunsj eller tatt med på sightseeing. Spesielt én familie tok oss under vingene sine, mamma og pappa Jien og datter Yu-ting. De henta oss til frammøter, tok oss med på spisesteder og viste oss rundt på Cijin, ei lang, smal øy rett utenfor kysten av Kaohsiung. Mamma Jien er av Hakka-befolkningen på Taiwan, ei skikkelig artig dame med bein i nesa. Pappa Jien er tidligere yrkesmilitær og har verdens lureste glimt i øya. Da de hørte at vi hadde sett at de solgte frosk på markedet og syntes det så ganske motbydelig ut, utbrøt de: «Hæ? Har dere ikke smakt frosk før??». Og sånn hadde det seg at vi noen dager senere satt på en sjømatrestaurant med dem og stirret på frosk i sursøt saus. «Det smaker som kylling.» Til deres forsvar gjorde det det. Det var bare så innmari vanskelig å glemme at det var en frosk man satt der og tygde på. Froskelåret kom seg til slutt ned i magen hos oss begge, til mye latter fra familien Jien som var vitne til ansiktsuttrykkene våre da smaksløkene kjempa mot bildet på netthinna av frosken på markedet.
Except for “typhoon holiday”, we’ve mostly spent the days with the brothers and sisters. Sanmin East congregation is roughly the same size as Zhongke congregation in Taichung, around 75 publishers. They’ve really greeted us and treated us. More people than we expected spoke a little English and the rest got proficient in Google Translate. Our impression of the Taiwanese has not changed – they are incredibly friendly and generous. People would often approach us at the meeting, giving us a small present, or invite us to have lunch or take us sightseeing. One family in particular took us under their wing – mama and baba Jien, and daughter Yu-ting. They picked us up for preaching, took us to eateries and showed us around Cijin, a long, narrow island right outside the coast of Kaohsiung. Mama Jien is Taiwanese Hakka, a no-nonsense woman with a wicked humor. Baba Jien is a former military man and looks like he’s cooking something up at every moment. When we told them we’d seen frog being sold at the local market and thought it looked pretty disgusting, they replied with: “What? You haven’t tried frog yet??”. And so it was that we sat at a seafood restaurant with them a few days later, staring at a plate of frog in sweet and sour sauce. “It tastes like chicken.” In their defense, it did. It was just SO hard to ignore you were chewing on a frog. In the end, we managed to eat the frog, accompanied by a lot of laughter from the Jien’s who witnessed our faces as our tastebuds and the mental image of those frogs at the market fought a fierce battle.
Det tar alltid litt tid å komme innpå en menighet. Erfaringen vår hittil har vært at vi må et stykke ut i uke to før det løsner. Mot slutten av oppholdet i Kaohsiung ble vi tatt med på kveldsmarked, folk åpna seg mer i samtaler og vi ble med på den ukentlige badmintonspillinga. Vi så hvor utholdende de er i et distrikt som blir gjennomarbeida hver tredje måned og hvor folk stort sett er like travle og korte som i Norge. De står på i det som tross alt er en glovarm og hektisk storby størsteparten av året. Siste møtekveld vinka de oss varmt av gårde. «Takk for at dere kom hit! Kom tilbake snart! Ikke glem oss!» Vi ble veldig glad i dem på den korte tida vi var der, og håper det ikke blir lenge til neste gang vi kan treffe dem igjen.
Getting under the skin of a congregation usually takes some time. In our experience, something happens towards the end of the second week. Our last days in Kaohsiung friends took us to the night market, people opened up more in conversations and we joined the weekly round of badminton. We saw how zealous they are in a territory that they work through in three months, and where the householders are as busy and blunt as they can be in Norway. They really work hard in what is most of the year a scolding hot, bustling big city. On our last meeting night, they waved goodbye to us with many “Thank you so much for visiting us! Please come again! Don’t forget about us!”. We’ve grown to love them in our short time there, and hope it won’t be long until we can meet them again.
Men da var vi faktisk ferdige med besøksrunden, folkens. Ambisjonene mine om å poste noe litt oftere på bloggen har vært større enn gjennomføringsevnen. Det var vanskelig å forutse nøyaktig hvor slitne vi kom til å bli på den turen her. Kanskje har det vært en full timeplan. Kanskje har det vært varmen og fuktigheta. Kanskje har det vært språklæringa, eller å prøve å huske cirka en million nye navn med ukjent klang. Kanskje har det vært det å hele tiden være i vurderingsmodus og tenke «Hva syns jeg egentlig om dette nabolaget? Får jeg tak i det og det på den nærmeste matbutikken her? Hvordan er dynamikken i menigheten? Finnes det et eneste bakeri som selger brød som ikke er søtt?». Antageligvis er det en kombinasjon av alt. Vi har i hvert fall aldri sovet så mye på dagtid som vi har gjort de siste to månedene. Vi har heller aldri blitt forma så mye på så kort tid. Det føles som om Jehova har gitt oss en ny fasong på dreiebenken, og vi er litt svimle og øre av både lykke og utmattelse. Det er SÅ GODT å ha en liten «ferie» i Korea nå. Slippe å ha Excel-arket med kriterier langt framme i pannebrasken hele tida. Bare være. Og så smått begynne å planlegge hvordan livet kan bli et stykke ut på nyåret når vi reiser tilbake til én av fem menigheter. Vi vet allerede hvilken.
Well, that concludes our round, folks! I’ve had higher ambitions of posting more often on this blog than what I’ve actually been able to do. It was difficult to predict exactly how tired this trip would make us. Perhaps was it the packed schedule. Perhaps was it the heat and humidity. Perhaps was it the language learning, or trying to remember something like a million new names that all sound unfamiliar. Perhaps was it being in constant evaluation mode, thinking about things like “What do I actually think of this neighborhood? Can I get this or that at the supermarket here? What’s the dynamic in the congregation like? Is there a single bakery around here where they sell bread that isn’t sweet?”. Most likely it’s a combination of all of those things. Regardless, we’ve never slept so much during daytime as we have these past months. Also, we’ve never been moulded so much in such a short time. It feels like Jehovah has been shaping us on the (…), and we’re a little dizzy by the sheer joy and exhaustion of it all. We are REALLY enjoying our “holiday” in Korea now. Not having to constantly think about that Excel-sheet of criterias. Just.. being. And also slowly starting to plan for what our lives can look like on the other side of the new year, when we return to one of the five congregations. We already know which one it’ll be.
Gjennom kikkerten 