I morges våkna jeg og var et sted jeg ikke har vært på lenge – Norge. Har det virkelig gått nesten tre måneder allerede siden vi reiste? Da vi gikk av flyet på Gardermoen i går føltes det på én måte ut som om vi nettopp hadde vært der, samtidig som det virket veldig lenge siden. Furupanelet på veggene, opplysningene på norsk fra høyttaleranlegget, lukten av Peppes Pizza i ankomsthallen – det var familiært og fremmed på samme tid. Kanskje er det ikke så rart. Siden sist vi var der har vi vært i tre land, møtt hundrevis av mennesker, spist både manet og frosk og svetta, ledd og grått oss gjennom dagene. Vi har begynt å bli vant til det uvante, så det å komme tilbake til noe som er så innmari kjent, var rett og slett litt rart.
This morning, I woke up in a place I haven’t been in a while – Norway. Has it really been almost three months already since we left? When we arrived at Oslo Airport yesterday it felt like we were just there, but at the same time like we hadn’t been there in ages. The pine wood on the walls, the information in Norwegian coming from the speaker system, the smell of Peppes Pizza in the arrival hall – it was both familiar and alien at the same time. Maybe it’s not that strange. In the time that has passed we’ve visited three countries, met hundreds of people, tried jellyfish and frog and sweated, laughed and cried our way through this trip. We’ve grown accustomed to the unfamiliar, so coming back to something that we knew so well frankly felt a little weird.
De siste knappe to ukene har vi vært i Sør-Korea. Vi har fått en liten familie av nære venner i Ulsan og Busan på sørøstkysten av Korea. Det er tredje gang vi har vært der nå, så det kjennes litt som å komme hjem. Språket ligger lettere i munnen enn kinesisk og tamilsk, de bakte søtpotetene smakte like godt som vi huska dem, vennene på Rikets Sal er ikke overraska over å se oss lenger. Den første gangen vi kom på møtet der følte vi oss som høyst ufrivillige kjendiser. Vi ble møtt av fnising og sjenerte, men entusiastiske hilsener etterfulgt av mer bildeknipsing enn en gjennomsnittlig nordmann er komfortabel med. Denne gangen var det mer «Næmmen, takk for sist!» og «Jeg skulle gjerne rukket å invitere dere på lunsj denne gangen, men vi tar det neste gang dere kommer, sant?». Det er deilig. Vi var med dem på feltet, ble invitert rundt omkring på middag og tatt med for å se høstfargene som setter stemninga i Korea på denne tida av året. Perfekt sted å utligne, både temperaturmessig og emosjonelt, før vi returnerte tilbake til Norge.
The past couple of weeks we’ve spent in South Korea. We have close friends in Ulsan and Busan, on the southeast coast of Korea. This is our third time visiting, so at this point it’s starting to feel like home. Speaking the language flows better than with Chinese and Tamil, the baked sweet potatoes were as tasty as we remembered them, the brothers and sisters aren’t surprised to see us anymore. The first time we came to a meeting there, we felt like involuntary celebrities. We were met with giggling and shy, but enthusiastic greetings, followed by more photo sessions than your average Norwegian knows how to handle. This time, it was more «Wow, good to see you again!» and «I wish I had the time to invite you over for lunch this time, but I’ll take a rain check and do it next time you come, ok?». It was great. We joined them in service, had dinner with them and were taken to places to see the fall palette that sets the mood in Korea this time of the year. It was a perfect place to decompress both temperature and emotions before returning to Norway.
Så hva sa vi da folk der spurte: «Hva blir det til? Hvor flytter dere hen?». «Det blir mye lettere for dere å besøke oss snart!», sa vi. «Det er bare to timer å fly fra Korea til Taiwan. Og flyplassen ligger bare en drøy time unna byen vi flytter til – Yuanli.» Ja, lille Yuanli, som egentlig var den byen vi var helt sikre på at vi IKKE kom til å flytte til før vi dro østover i september. Jeg foreslo å droppe å besøke den, men Emma insisterte. «Om ikke annet er det greit å ha det som et sammenligningsgrunnlag i forhold til menighetene i de store byene.» «Javel», sa jeg, «men vi trenger kanskje ikke å bruke mer enn ei uke der.» Det skulle vi komme til å angre på da vi etter ei uke i Yuanli måtte gjøre oss klare til å reise til neste by, men egentlig følte at vi allerede var hjemme. Nesten alle punktene på lista vår med kriterier fikk grønt lys der, til tross for at den verken er veldig spennende eller vakker. Vi følte oss ikke som gjester der, vi følte vi ble tatt imot som om vi allerede hørte til. Så da vi var ferdige i Kaohsiung og opprinnelig hadde planlagt å se Taipei de siste dagene våre i Taiwan, dro vi i stedet tilbake til Yuanli og fortalte menigheten at vi kommer tilbake på nyåret. Det var rart å si det høyt til noen. «Vi flytter til Taiwan.»
So, when people there asked: «What did you end up deciding on? Where will you move?», what did we say? «It’ll be so much easier for you to visit us soon!», we responded. «The flight to Taiwan is only a couple of hours. And it’s only a little over an hours drive from the airport to the city we’ll be moving to – Yuanli.» Yes, little Yuanli, which was actually the only city we thought we knew for sure we would NOT move to before heading East in September. I suggested not bothering to visit it at all, but Emma insisted. «Even just for having something to compare with the congregations in the bigger cities.» «Alright», I said, «but we don’t need more than a week there.» We would regret that when we had to get ready to leave Yuanli after staying there only a week to go to the next city. It already felt like home. Almost all of the items on our list of criteria got a green light from us there, even though it’s neither beautiful nor exciting. But we didn’t feel like guests there, we were welcomed like we already belonged there. So instead of spending our last days in Taiwan in Taipei, like we’d originally planned, we went back to Yuanli instead and broke the news to them. I felt strange saying it out loud for the first time. «We’re moving to Taiwan.»
Noen viktige lekser vi har lært så langt:
- Vær forsiktig med å dra konklusjoner på forhånd. Det som virket minst sannsynlig eller appellerende på forhånd kan være det som overrasker deg mest positivt (gjelder for øvrig mer enn bare steder).
- Be konkrete bønner. Vi var redde for at vi skulle stå igjen etter besøksrunden med to menigheter som vi hadde like lyst til å dra til. Erfarne brødre og søstre forsikra oss på forhånd om at vi ikke kom til å være i tvil når vi var ferdige, så vi ba SÅ mye til Jehova om hjelp til å skjønne tydelig hvor det ville være lurt av oss å flytte til. Selv om vi holdt hjertedøra åpen både i Taichung og Kaohsiung, var det lett å vite hvor vi skulle tilbake til da vi hadde vært i alle menighetene.
- Det er når man er på sitt slitneste at Jehova er nærmest. Vi følte oss som lam som spratt rundt på begynnelsen av turen, men som var blitt så slitne på slutten at vi var på vei til å legge oss ned. Det var da vi virkelig fikk oppleve hvordan Jehova kom oss til unnsetning og bar oss i armene de siste metrene. Det var så tydelig å se at det både var komisk og rørende.
A few important lessons learned so far:
- Don’t jump to conclusions. The thing that seemed least likely or appealing beforehand might be what surprises you the most (applies to more than just places).
- Pray specifically. We were worried that by the end of our tour we’d end up struggling to decide between two congregations. Experienced brothers and sisters reassured us that we would be absolutely sure by the end of our trip, so we prayed SO much to Jehovah, asking him to help us understand clearly where would be the best place for us to move. Even though we kept an open mind in Taichung and Kaohsiung, it was easy to know where we wanted to return to when we’d visited all of the congregations.
- Jehovah is closest when you’re at your most tired. At the beginning of our trip, we felt like lambs bouncing around, but towards the end we were so exhausted we just wanted to lay down. That’s when we really got to experience how Jehovah swooped in and carried us in his arms the rest of the way. It was so clearly him helping us that we almost laughed sometimes, but mostly we were just incredibly touched.
Ei søster vi har møtt på turen som har bodd i utlandet en periode selv hadde en teori på hvordan det endrer en som person. Ho sa at når man kun har bodd i hjemlandet sitt, er man blå. Når man flytter til et annet land der de er grønne, blir man ikke grønn, man blir turkis. Man har plutselig med seg noe fra begge steder. Man føler seg hjemme begge steder, samtidig som man ikke føler seg ordentlig hjemme noen av stedene lenger. Og kanskje er det kun andre turkise som forstår den følelsen ordentlig. Vi har ikke flytta enda, men jeg mistenker at det grønne allerede har begynt å sive inn og blande seg med det blå. Det gir meg både sommerfugler og knip i magen. Men sånn har jeg begynt å innse at livet er. Man må gi slipp på noe for å oppleve noe nytt. Og nye farger betyr ikke at de gamle er borte. De er der fremdeles, i blandinga. Så om noen måneder fortsetter vi på det sprø og fargerike og skremmende eventyret vi er i gang med, i Yuanli i Taiwan. Det kjente er med i bagasjen, det nye er på horisonten. Det har vært så fint å kunne dele noe av overfloden av inntrykk vi har vært så heldige å få. Men det man ser gjennom kikkerten er tross alt bare et glimt av noe som er mye større. Så send oss gjerne en melding om dere kjenner at det hadde frista å besøke oss i Taiwan. Vi håper mange kommer og smaker på eventyret selv, døra vår er alltid åpen. (Vi må bare skaffe oss ei dør først.)
A sister we met on this trip who also used to live abroad had a theory about how it changes you as a person. She said when you live in your home country, you’re blue. When you move to a different country where they are green, you don’t turn green, you turn turquoise. All of a sudden, you’re a little bit of both. You feel at home in both places, but at the same time, like you you’re not completely at home in any of those places anymore. And maybe only other turquoise people can truly understand that feeling. We haven’t moved yet, but I suspect the green is already seeping in, mixing with the blue. It gives me butterflies, and also freaks me out. But I’ve started to realize that that’s life. You have to give up something to experience something new. And new colors don’t mean the old ones are gone. They’re still there, in the mix. So in a few months we’ll continue this crazy, colorful, scary adventure that we’ve started, in Yuanli, Taiwan. We carry the familiar with us as we look to the horizon for the new. It’s been so nice to be able to share some of the many, many things we’ve experienced with you. But remember that what you see through the binoculars is just a glimpse of something bigger. So send us a text if you feel like visiting us in Taiwan. We hope many of you come so you can get a taste of the adventure for yourself. Our door is always open. (We just need to get a door first.)
Gjennom kikkerten 