Det er nesten ikke til å tro. Kalenderen viser 1/9/2024, og dagen vi har telt ned til i flere måneder er her – I DAG REISER VI TIL ØSTEN! Denne våren har vært én lang «blir det eller blir det ikke», og når vi endelig ble sikre på at alle piler pekte mot å reise utenlands, har sommeren rast av gårde. Plutselig skulle flybilletter bestilles, overnattinger bookes, koordinatorer kontaktes, den ene to do-listen har blitt supplert av den neste – alt uten en fast base. Det har vært språkøving og planlegging over FaceTime på tvers av det ganske land innimellom jobb, feltdager, ferie og covid. Jeg tror jeg trygt kan si at vi har vært innom de fleste følelsene på spekteret. Men selv dagene med frustrasjon, tårer og «vi har tatt oss vann over hodet, hva er det egentlig vi driver med, dette er galskap» har blitt overskygga av den underliggende følelsen av dyp takknemlighet for at denne døra står åpen og at vi er i ferd med å gå gjennom den. Det har vært så mange som har hjulpet oss, bedt for oss, klemt på oss, heiet på oss – tusen, tusen, tusen takk til hver eneste en. Vi har virkelig følt at Jehova har brukt dere til å «blåse vind i seilene» våre.
Så nå sitter vi altså på Oslo lufthavn med drøye 12 uker eventyr foran oss. Kofferter er blitt veid på vekten og funnet lette nok, vannflasker er fylt på, sommerfuglene i magen lever i beste velgående. De neste månedene skal vi besøke to tamilske menigheter i Malaysia, tre kinesiske i Taiwan og hilse på venner i Sør-Korea. Nå gjenstår det bare å sette oss på flyet og begynne på et nytt kapittel. Jeg har på følelsen at vi bare skimter konturene av hva som venter.
Vi ses i en annen tidssone!
I can hardly believe it. The calendar says 1/9/2024, and the countdown we started months ago ends today – WE’RE HEADING TO THE EAST! This spring has been one long «will we or won’t we», and when we finally felt sure that everything pointed towards us going overseas, the summer flew by. All of a sudden there were flights to be booked, accommodation to be found, coordinators to be contacted, one to do-list drowning in the next – everything without a place of our own. There’s been language practice and planning going on over FaceTime across the country, squeezed in between work, days out in service, vacation and Covid. It’s safe to say it’s been emotional. But even the days of frustration, tears and «we’re in over our heads, what have we gotten ourselves into, this is madness» have been overshadowed by the underlying feeling of deep gratitude that this door is open now and we’re entering it. So many people have helped us, prayed for us, hugged us, rooted for us – thank you a million times to every single one of you. We’ve really felt like Jehovah has used you to «fill our sails».
So – here we are at Oslo airport with roughly 12 weeks of adventure ahead of us. Luggage has been weighed in the balances and found not too heavy, water bottles are re-filled, the butterflies in our stomach alive and well. The next few months we’ll visit two Tamil congregations in Malaysia, three Chinese congregations in Taiwan and stop by South Korea to meet friends. Now, all there’s left to do is get on the plane and start a new chapter. I’ve got a feeling we’ve only glimpsed a tiny bit of what’s to come.
See you in another time zone!
Gjennom kikkerten 