Ajajaj, disse tre månedene kommer til å gå som en røyk. To uker i Klang har passert før vi har rukket å blunke. Vi hadde bestemt oss på forhånd for at ca. to uker på hvert sted var passe med tid til å rekke å få et inntrykk av byen og menigheten. Det er i og for seg sant, men vi hadde kanskje ikke fullt ut tatt høyde for hvor glad man rekker å bli i folk på den tida. Vi har blitt tatt så innmari godt vare på. Før vi reiste fra Norge lurte vi f.eks. på om vi ville klare å komme oss nok ut på feltet mens vi var på tur. Vi er jo tross alt bare på besøk på stedene vi reiser til. Det hadde vi ikke trengt å bekymre oss for. Vi har bare dratt på frammøtene, og så har vennene tatt oss med på alt fra uformell forkynnelse til studier. Enda et bevis på hvor varme og gjestfrie de fine folka her er. «Hvordan går det med dere? Har dere spist? Liker dere maten? Sover dere godt? Er det noe dere trenger?» De stikker til oss hjemmelaga middag i plastbokser, mango fra egen hage, bakverk fra det lokale bakeriet, en paraply som skal skjerme oss fra sola midt på dagen. Det er veldig lett å se at Jehova tar seg av oss gjennom vennene. Vi prøver å få frem hvor takknemlige vi er, «romba nandri!» – tusen takk! Det er ikke mye tamil vi har lært oss enda, men det er heldigvis lite som skal til for å glede lytterne.
Man, oh man, these three months are gonna fly by. Two weeks have passed in Klang before we could blink twice. We’d decided before we left that approximately two weeks in each place would be enough time to get a sense of the city and the congregation. While that is true, I don’t think we fully realized how much we would come to love people in that time. They truly have taken such good care of us in Klang. As an example: before we left Norway we were wondering if we’d be able to get out in the ministry enough while traveling. After all, we’ll just be visitors in the places we’re going to. We needn’t have worried. All we’ve had to do is show up at the meetings for service, and from there the friends have taken us to everything from informal witnessing to bible studies. Yet another proof of how warm and hospitable these folks are.»How are you doing? Have you eaten? Do you like the food here? Are you sleeping well? Do you need anything?» They come with homemade dinners in plastic containers, mangoes from their own gardens, baked goods from the local bakery, an umbrella to shield us from the scorching midday sun. It’s very easy to see Jehovah taking care of us through the love from the brothers and sisters. We try to make them understand how grateful we are, «romba nandri!» – thank you so much! We don’t know much tamil yet, but it doesn’t take much to make the listeners smile.
Mat er, som nevnt tidligere, stort her. Er man ute på feltet på formiddagen, spiser gruppa vanligvis lunsj sammen på en restaurant. Vi har blitt tatt med på «tea time», som viste seg å være et fullt måltid, ikke te, som vi hadde tenkt. Et par i den engelske menigheten inviterte oss med på deres lokale marked for å spise frokost på fredag. På de aller fleste stedene vi har vært hittil får man testa komfortsona si, både med tanke på hva man spiser og hvor man spiser. Det finnes ikke notatblokker nok i hele verden til å romme alle kommentarene Mattilsynet hadde hatt til tilstanden på markeder, spisesteder og matbutikker her, så vi har to alternativer: sette oss på første fly hjem eller finne ut hvordan vi skal forholde oss til det. Så det er det vi driver med. Vennene her gir gode råd som vi følger, men som utlendinger er det ikke til å stikke under en stol at vi har en litt sartere bakterieflora med oss. Nåde den som glemmer å ta probiotikapillene en dag. Samtidig prøver vi å huske at lover og regler i Norge er satt laaangt innenfor rammene for hva som er trygt, så det at ting ikke gjøres likt som hjemme betyr ikke automatisk at det er helsefarlig. Ingen av oss har blitt dårlig hittil. Kanskje burde vi prøve ut rådet som en amerikansk søster vi traff hadde fått: spis en rå løk for å drepe bakteriefloraen du har med deg hjemmefra, og drikk så en yoghurt for å introdusere magen for de lokale bakteriene. Det å gå på et marked her er uansett en opplevelse, og noe man bør gjøre med noen som er herfra for å få mest mulig ut av det. Kelvin og Siok Mun ga oss en omvisning av markedet der de gjør en del av sin ukentlige handel. Det var en salig blanding av frukt og grønnsaker, kjøtt og sjømat, lokale spesialiteter og bruktklær fra Japan. Livet er ikke kjedelig, det er i hvert fall helt sikkert.
As previously mentioned, food is a big thing here. If we’re out in service in the morning, the group will usually have lunch together at a restaurant. We’ve been invited to «tea time», which turned out to be a full meal, not just tea like we assumed. A couple from the English congregation took us to their local market last Friday to have breakfast. In most of the places we’ve visited up until now you really get to test your limits, both when it comes to what you’re eating and where you’re eating. There’s not enough note books in the world to contain all the remarks the Norwegian Food Safety Authority would have regarding the state of markets, restaurants and grocery shops here, so we have two options: hop on the first flight home or figure out how to deal with it. So that’s what we’re doing. We try to follow the advice that the friends here give us, but there’s no way of getting around the fact that we have a more sensitive gut as foreigners. Joke’s on you if you forget to take your probiotics daily. At the same time we try to remember that laws and regulations back home are waaay within the limits of what is actually safe. So just because things are done differently here, doesn’t automatically mean it’ll make us sick. Actually, none of us have been sick since coming here. Maybe we should try the advice an American sister we met had gotten: eat a raw onion to kill the gut bacteria you already have and drink a yoghurt to introduce your stomach to the local bacteria. Regardless, going to a market here is an experience of its own, and is best done with someone local. Kelvin and Siok Mun gave us a tour of the market where they do some of their weekly shopping. It was a mishmash of fruits and vegetables, meats and seafood, local specialties and second-hand clothes from Japan. One thing is for sure – life is not boring.
Noe annet vi fikk sett forrige uke, er gatekunsten i Klang. De siste årene har det dukket opp gater i flere og flere byer rundt om i Asia som er viet til veggmalerier eller grafittikunst. I Klang ligger de gatene rett i nærheten av nabolaget Lille India, midt nede i gamlebyen i Klang. Det er livlig både på dagtid og kveldstid, med matboder, butikker som selger sarier og belysning en Bollywood-film verdig.
Another thing we got to see last week was the street art in Klang. For some years now more and more cities in Asia have dedicated streets to murals or graffiti art. In Klang those streets are just around the corner from Little India, in the middle of Old Town Klang. It’s lively day and night there with food stalls, stores that sell saris and lighting worthy of a Bollywood movie.
Uansett om man er i sentrum eller nabolag lenger utenfor bykjernen går det samme igjen – vedlikehold har ikke høy prioritet. Jeg har ikke tall på hvor mange bygninger vi har passert hvor det er butikker i første etasje, kanskje leiligheter i andre etasje og trær som vokser ut av vinduene i fjerde etasje. Det er egentlig synd, for det er så mange fargerike bygg her, mange fra kolonitiden, som hadde vært vakre med litt kjærlighet og et budsjett fra kommunen. Derfor var det ekstra rørende å komme til Rikets Sal første gang. Den ligger i et ganske typisk boligstrøk med slitne fasader. Men det går et tydelig skille der malinga til salen begynner. Den ligger som en strøken liten perle på hjørnet av gata og gir et glimt av hvor fine alle gatene kunne vært hvis de ble tatt vare på. Det føles alltid trygt og godt å komme dit.
No matter if we’re downtown or in more suburban neighborhoods we see the same thing – maintenance is not a priority. I can’t even count how many buildings we passed where there’s a store on the first floor, maybe someone living on the second floor and trees growing out of the fourth floor windows. It really is a pity, seeing as there are so many colorful buildings here, many in a colonial style, that would’ve looked beautiful with a little love and a budget from the municipality. That made coming to the Kingdom Hall for the first time so special. It’s located in a pretty typical neighborhood here, worn facades and all. But you can clearly see where the paint of the hall starts. It’s a flawless little gem on the street corner and gives you a glimpse of what the streets here could look like if they were all cared for. It always feels safe coming there.
Klang har i hvert fall vært en utrolig spennende introduksjon til Malaysia. På noen måter er det kanskje en ulempe å være først ute på runden, litt som den første pannekaka. Vi har brukt tid på å akklimatisere oss, komme over jetlagen, forstå oss på trafikken og finne ut hvordan vi bruker offentlige toaletter som kun har vannslange, ikke dopapir. Vi hadde nettopp vent oss til musikksporet i nabolaget vårt: innkallingen til bønn fra den nærmeste moskeen, den vanvittig høye klokka som ringer inn og ut til friminuttet fra skolen som lå ved siden av blokka vår, og det daglige fyrverkeriet som av en eller annen grunn ble skutt opp noen kvartaler unna. Det har vært et ufiltrert møte med et land som kanskje blir vårt neste hjem, men det har lært oss masse om historie, kultur og at brødrene og søstrene virkelig er familie, uansett hvor vi reiser. Hjertet var tungt, men fullt, da vi satt oss på bussen i går og vinka hadet til Klang. Nå venter kapittel 2 – i Ipoh.
In any case, Klang has been such an exciting introduction to Malaysia. In some ways it might be a disadvantage to be the first stop on the tour, a bit like the first pancake. We’ve had to get acclimated, get over the jetlag, try to understand the traffic and wrap our heads around how we use the public toilets here that only have a water hose, no toilet paper. We’d just gotten used to the soundtrack of our neighborhood: the call to prayer from the nearest mosque, the insanely loud bell that rings for recess at the school next to our block and the daily random fireworks that are fired a few blocks from us. It’s been an unfiltered meeting with a country that we might call home soon, but it’s taught us so much about history, culture and that the brothers and sisters really are family, no matter where we go. Our hearts were heavy but full when we got on the bus yesterday and waved goodbye to Klang. Now, chapter 2 awaits – in Ipoh.
Gjennom kikkerten 